Veien mot å bli en familie

For noen er denne veien kort og enkel, mens for andre er det litt mer kronglete.
Her kan du lese litt om vår vei, som viste seg å bli mer kronglete enn vi kunne forestilt oss. Det er flere årsaker til at jeg velger å dele vår historie, den ene er at jeg ønsker å huske hvordan det har vært, og kanskje kan det hjelpe andre som havner i samme situasjon.

Vår historie begynner i februar -08, det var da vi møttes. Jeg var akkurat fylt 30 og Trond Åge var 29. Vi møttes via Match.com og skjønte raskt at dette var den store kjærligheten! I og med at vi var så “gamle” da vi møttes tenkte vi etter en tid at det ikke var så farlig om det skulle bli baby ganske fort. Vi gjorde ikke noe for å forhindre det 🙂

Vi forlovet oss i august, 6 mnd etter vi møttes. Jeg hadde fremdeles ikke blitt gravid. Vi snakka litt om det og var litt bekymret for hva årsaken kunne være, men bestemte oss for at vi skulle vente og se det an til etter bryllupet.  Vi skulle gifte oss i aug.-09 og bestemte oss for at hvis jeg ikke var gravid innen da skulle vi bestille time hos legen for å begynne å undersøke hva årsaken var.

I tiden som fulgte ble det lite eller ingen tid til å tenke på “babyprosjektet”. To dager før julaften havnet vi en bilulykke som satte oss ut av spill for noen mnd. Dette var en tøff opplevelse , men jeg ble bare mer sikker på at jeg hadde funnet “den rette”. Jeg tror denne opplevelsen var med på å gjøre forholdet vårt sterkere, vi fikk virkelig prøvd oss i denne tida!

Og så kommer mars -09, jeg har vært tilbake på jobb en stund og vi begynner å bli ganske opptatt med bryllupsforberedelser! Og så oppdager jeg at jeg er gravid! Gleden er stor! I en ukes tid. Jeg er 5 uker på vei når jeg får en liten blødning. Da bærer det rett til legen. Selv om jeg vet at dette kan være helt normalt, jeg vil på tidlig ultralyd for å se at alt er i orden. Dette pga. at vi har prøvd så lenge uten at noe har skjedd. Jeg får henvisning til en privat klinikk, men må vente i en uke pga de ikke kan se noe før tidligst uke 6.

Det ble en lang uke, med utrolig mange tanker. Det er utrolig hvor fort man venner seg til tanken på at det er en liten baby som vokser i magen… Det skal ikke mange dagene til. Samtidig som vi var bekymret for om det skulle være noe galt…

Dagen for ultralyd kom. Den første overraskelsen for min del kom da jeg oppdaget at jeg skulle ha innvendig ultralyd… En ubehagelig overraskelse, jeg burde vel ha visst det, men det er noe jeg faktisk aldri hadde hørt om før jeg oppdaget at jeg skulle ha det. (Dette er også litt av årsaken til at jeg deler vår historie, jeg har oppdaget at det å ha problemer med å bli gravid er et litt tabubelagt tema. Og det synes jeg har vært vanskelig. Vi har valgt å være ganske åpne om hva som har foregått, og har opplevd dette som meget positivt! ) Legen kunne ikke se noe på ultralyd. Han sa dette kunne komme av at jeg ikke var så langt på vei som jeg trodde, eller embryoet hadde blitt utstøtt. Jeg var sikker på hvor mange uker jeg var på vei, og jeg var sikker på at det ikke hadde kommet ut. Ble ikke helt enig med legen, men det ble bestemt at vi skulle komme på ny ultralyd uken etter. Det ble også tatt en blodprøve som skulle vise HCG-nivå, denne skulle tas på nytt ved neste undersøkelse for å se om den hadde steget riktig.

Ny undersøkelse og ny blodprøve uken etter. Legen ser fortsatt ingenting og jeg har fortsatt en liten blødning. Legen mener det er på vei ut og at dette løser seg av seg selv. Jeg skal ringe etter noen dager for å få svar på prøven. I denne perioden er dette vanskelig å snakke om, så vi har ikke fortalt det til noen andre enn min søster – som også er min beste venn. Måtte ha noen å dele tanker og bekymringer med. Det går noen dager, jeg får svar på prøven, det ser ut til at dette ikke blir noe av. Det er nok på vei ut. Det er veldig trist, selv om det bare ble ca 7 uker, man har rukket å tenke så mye!

Det går noen dager til, jeg begynner å bli litt slapp og føler meg utilpass. Jeg ringer klinikken og får en hastetime. Trond Åge blir med, her får vi beskjed om at det nok kommer ut av seg selv, men hvis ikke må jeg inn for å få en utskrapning. Det blir noen tårer, det har vært en del av det de siste ukene…
På ettermiddagen ringer legen, han mener jeg skal inn på utskrapning dagen etter. Han ordner henvisning som vi skal hente neste morgen før vi drar til St. Olavs. Hvis jeg blir dårligere skal jeg bare dra inn til sykehuset uten henvisning.  Jeg forteller at formen er nokså laber, men jeg er ikke særlig fristet til å dra ned på sykehuset. Jeg er ikke særlig tøff når det kommer til operasjoner, narkose o.l… Utover ettermiddagen blir jeg raskt dårligere, kjenner at buksa strammer sånn over magen at jeg må åpne knappen, og innen min kjære kommer for å hente meg har jeg blitt skikkelig dårlig. Jeg er ikke lenger i tvil om at vi må på sykehuset. Dette ble en veldig ubehagelig tur! Jeg er ikke i tvil om at når det er noe alvorlig som feiler en så skjønner man det. Det ble hasteoperasjon. Høyre eggleder hadde sprukket og måtte fjernes. Etter operasjonen fikk jeg vite at jeg hadde nesten 2 liter blod i magen, ikke rart at det føltes alvorlig!

Nå ble det noen tøffe dager igjen, både fysisk og psykisk. Da er det godt man har en snill og tålmodig mann, og trivelige pleiere på sykehuset! Jeg husker enda den gode følelsen av å få hjelp til vaske ryggen, det var fantatisk 🙂 Og den overrraskende ekle følelsen jeg fikk da jeg fikk blodoverføring…  Jeg ble raskt bedre etter blodoverføringen.
Ved utskrivelsen var det overlegen ved Fertilitetsklinikken som hadde ansvaret. Det var godt å snakke med han, en mann med masse erfaring på vårt problem! Vi ble enige om at hvis jeg ikke ble gravid i løpet av sommeren, skulle vi bli innkalt til Fertilitetsklinkken utpå høsten. Vi hadde fått vite at det ikke har så mye å si om man bare har en eggleder, egget finner veien via den andre. De mente også at den andre egglederen var normal – det som gjorde at svangerskapet ble sånn denne gangen var at den egglederen de hadde fjernet var tett. Nå hadde de sett på den andre under operasjonen og mente at den siste var ok.

Tida rett etter operasjonen ble ganske tøff. Vi satt med masse spørsmål og var veldig negative til den private klinikken – vi fikk vite at de skulle oppdaget hvordan ståa var lenge før det ble så alvorlig. Vi tenkte å sende inn klage på legen vi var hos, men hadde ikke ressurser til det akkurat da, og siden har det bare ikke blitt sånn. Selv om han burde fått seg ei skrape, sånn at andre slipper å oppleve det samme. Mine tanker om denne opplevelsen nå i ettertid er at vi kanskje burde ha skjønt det tidligere selv også, men jeg tror håpet er så sterkt etter så lang tid at man lukker øynene litt… Neste gang stoler jeg på magefølelsen og ikke på legen! Første gang vi kom til den private klinikken følte vi oss jo i trygge hender, tenkte på dem som eksperter. Nå vet vi at det ikke er sånn, de på sykehuset har mye mer erfaring.

Så fikk vi brev fra fertilitetsklinikken, med innkalling til samtale 3 dager før bryllupet! Det ble en samtale hvor vi ble enig om at vi skulle begynne med prøverør, de mente det var sannsynlig at også den andre egglederen var tett og at det derfor var nødvendig med litt hjelp. En av tingene de sa under samtalen var at de anbefalte å ikke drive å lese så mye om det på nett. De ønsket at vi skulle kontakte dem hvis vi hadde spørsmål. Dette har ikke vært vanskelig for oss, vi har holdt oss unna nett. Tror det er lurt også, det er så mye rart rundt om på alle forum som finnes, sikkert mange fornuftige og oppegående folk, men sannelig mange som ikke er det også. Og alle slike ting vil jo oppleves ulikt for hver person, ikke alle kropper reagerer likt. Og ikke har vi samme psyke heller, så det som føles greit for en er ikke like greit for en annen.
I ettertid har jeg sett litt rundt om på nettet – og vi har snakket med mange ettersom vi har vært så åpne om hva vi drev på med – og sett at det er mange som sliter med skyldfølelse. Nå er det kanskje lett for meg å si ettersom det er hos meg problemet ligger, men her hos oss har ikke det vært tema. Og det er jeg veldig glad for. Jeg har klart å tenke at dette er noe jeg ikke har kontroll over og at vi må gjøre det beste ut av det. Vi har selvfølgelig snakket om det, og det medfører jo mye ekstra når en må ha hjelp, men Trond Åge har aldri klandret meg for det. Det er jeg takknemlig for!

I november -09 starta vi opp med nesespray og hormoner, samtidig som vi kjøpte vårt første hjem sammen og begynte med oppussing. DET ble ganske tøft for meg etter hvert. Det var utrolig slitsomt å være hormonbombe i tillegg til å være sliten av all oppussing! Veien var kort mellom sorg og glede 🙂 Det var også i denne tida jeg fortalte de på jobben om hva vi hadde begynt med. Det gjorde alt mye lettere syntes jeg, da var det forståelse å få når formen ikke var helt på topp, eller når de så tårene presset på for all verdens bagateller. I og med at det var første gang opplevde vi nye ting hele tida, og det var godt å kunne prate om det. Og så var det tydelig at andre gjerne ville prate om det. Man har hørt om det, men vet ikke hvordan det egentlig fungerer. Noen hadde vært gjennom det selv, men aldri sagt noe, mens andre kjente noen som drev med det, men som ikke fortalte noe.
Jeg har oppdaget gjennom de siste 2-3 årene at de fleste problemer blir mindre om man deler de med noen. Noen vil kanskje mene at jeg er for åpen, men for meg føles det rett.

Så kom det jeg hadde grua meg til. Vi skulle på egguthenting. Jeg klarte å la være å google dette også, såvidt… Hehe. Jeg gjorde det en gang og leste to innlegg i et forum, bestemte meg der og da for at det var første og siste gang. Det var bare skrekk og gru å lese. Så på neste kontroll fikk jeg spurt ut de på sykehuset, men som den pysa jeg er når det kommer til sånt ble jeg ikke beroliget av det de sa. Så jeg grudde meg skikkelig. Jeg grudde meg til å få bedøvelsessprøyte på “innsida” , så for meg at det måtte være kjempevondt. Og så grudde jeg meg for selve uthentinga, så for meg at det også var kjempevondt. (Kjempeondt er relativt, men jeg er skikkelig pyse så jeg grudde minst like mye for dette som til et stort inngrep eller ei rotfylling hos tannlegen…) Alle som skal på egguthenting får med seg medisiner de skal ta noen timer før de har time på sykehuset, mener dette var Vival og paracet, så en er jo litt roligere pga det. Jeg ble veldig positivt overrasket over hvordan inngrepet opplevdes. Trond Åge var med inn, han satt bak ved hodet mitt og holdt meg i hånda hele tida. Bedøvelsessprøyta kjente jeg nesten ikke – ikke noe å grue for i det hele tatt. Selve uthentinga var litt ubehagelig, men ikke smertefull, og det varte så kort tid at det var greit 🙂
Etterpå var det ut å kjøpe premie fordi jeg hadde vært så flink 😀
Minuset var at det bare ble to egg. Det var 5 eggposer, men bare to med egg i. Og innen det var tid for å sette inn befruktet egg var det kun ett igjen. De mente det var så god kvalitet på det at vi skulle sette det inn, dvs. da har man brukt opp ett forsøk. Her må jeg kanskje forklare litt. Ett forsøk er ikke det at de setter inn befruktede egg, det er når de henter ut egg. Altså kan du få mange innsettinger pr forsøk. Men denne gangen ble det bare en sjanse på oss.

Nå ble det to spennende uker, med masse håp om at det ville feste seg og at dette skulle bli babyen vi hadde venta på. Sånn ble det ikke. Og vi måtte igang med en ny runde med nesespray, hormoner og egguthenting. Denne gangen gikk det mye lettere. Det hjalp mye at vi visste hva som ventet oss 🙂 Denne egguthentinga gikk myye bedre, denne gangen var det 7 egg! Hvis alle klarer seg har vi da 7 innsettinger på det ene forsøket, det øker jo sjansene betraktelig.

Tida går fort når en driver med prøverør! Når du har satt inn ett egg (de setter som regel inn bare ett nå, pga det ble så mange tvillinger) må du først vente i ca 14 dager for å finne ut om egget har festet seg – da får du mens eller tar graviditetstest. Og hvis du får mens må du vente 1 mnd med å sette inn på nytt, man må ha en normal mens før neste runde. Og da går månedene fort!

Vi prøvde to ganger til uten at det ble vellykket. Det at vi hadde såpass mange egg å ta av gjorde det litt lettere, men det var trist hver gang man skjønte at det ikke gikk denne gangen heller. Vi hadde kommet til juli og det var tid for å sette inn for 4. gang, vi rakk det akkurat før de skulle stenge for sommeren 🙂 Denne gangen ble ikke ventetida så lang, fordi vi dro på ferie til England midt i ventetida.
Og mens vi var der tok vi testen som bekreftet det vi trodde: Vi skulle bli foreldre!

This entry was posted on 081855H Jul 2010 and is filed under Prøverør. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

4 Responses to “Veien mot å bli en familie”

  1. Christine Berge Solem Says:

    Blir helt rørt her æ Kathrine…du har no vært igjennom nåkka du å ja …godt det ga så fantastisk bra resultat da 🙂
    Utrolig fin side du har her også…si my om dæ den trur æ :)) Veldig bra!
    Kos dæ med nurket ditt og ønske dæ samtidig en strålende hælg 🙂

    c”,)hristine <3

  2. Kathrine Says:

    Oppdaga ikke kommentaren din før nå. Det ble plutselig travle tider i heimen her 🙂
    Takk for koselig tilbakemelding 🙂
    Det man ikke dør av, blir man sterkere av er det noe som heter…
    Her koses det i bøtter og spann!
    God helg til deg også Christine 🙂

  3. rakel Says:

    kathrine kathrine! du e bare så hærlig!
    det innlegget der trur æ e en tankevekker t alle som ikke skjønne ka man må gå igjennom ved prøverør..
    og du e tøff som skriv om det!

    håpe at vi støte på hverandre snart da så æ får sjett den herlig lille skapningen din 😉

    klæm =)

  4. Kathrine Says:

    Takk Rakel 🙂
    Hadd vært kosli å møttes ja!
    Har vært innom på jobben din et par gang når æ har vært i beyn, men du har jo så my fri! Hehe 🙂
    Klem 🙂

Leave a Reply